I sin mest populære form består et kabelbånd av et solid Nylon-bånd med integrert girstativ, og i den ene enden en skralle i en liten åpen kasse. Når det spisse spissen av kabelbindingen er trukket gjennom saken og forbi sperren, forhindres det fra å bli trukket tilbake; den resulterende løkken kan bare trekkes strammere. Dette gjør at flere kabler kan bindes sammen til et kabeltre.
En kabelbindestrekkanordning eller -verktøy kan brukes til å påføre et kabelbånd med en spesifikk grad av spenning. Verktøyet kan kutte av den ekstra halen i flukt med hodet for å unngå en skarp kant som ellers kan forårsake personskader.
For å øke motstanden mot ultrafiolett lys i utendørs applikasjoner, brukes en spesifikk klasse av Nylon som inneholder minimum 2% karbon svart for å beskytte polymerkjedene og forlenge kabelbindets levetid. [1] Blå kabelbindere leveres til næringsmiddelindustrien og inneholder et metalltilsetningsstoff slik at de kan oppdages av industrielle metalldetektorer. Kabelforbindelser laget av ETFE (Tefzel) brukes i strålingsrike miljøer. Røde kabelbindere laget av ECTFE (Halar) brukes til plenumkabling.
Rustfrie stålkabler er også tilgjengelige for flammesikre bruksområder - belagte rustfrie bånd er tilgjengelige for å forhindre galvanisk angrep fra forskjellige metaller (for eksempel sinkbelagt kabelbrett).
Kabelbindere kan brukes som provisoriske håndjern. Spesialkonstruerte fysiske begrensninger kalt PlastiCuffs, basert på kabeltrekkdesign, brukes av politi og militær for å hindre fanger. [Sitering nødvendig] Kabelforbindelser brukes også ofte for å forhindre at hubcaps (også kjent som hjulkanter) faller av et kjøretøy i bevegelse. , og noen selges spesielt for dette formålet.
